Vinklubben Drum reiser til Kanaans land

Vinklubben Drum feiret nylig sitt 30 års jubileum med en tur tilbake til vinens røtter og vår sivilisasjons vugge. På leting etter gamle vinomtaler står det å lese hos profeten Hosea (780-725BC) "de vil blomstre som vinen og duften som av Libanons viner". Vi var underveis.

I Bekaadalens fruktbare jord har det vært dyrket Vitis Vinifera i uminnelige tider. Når Aleksander den store kom hit før vår tidsregning hadde det allerede vært dyrket druer i et par tusen år her oppe i den klare luften i tusen meters høyde. Dalen er omkranset av høye fjell på begge sider. 120 kilometer lang og 16 kilometer bred. Nå i mars ligger det fremdeles en hel del snø i fjellene. Vår sjåfør viser video i bilen av kaos på veiene oppe i passet på 1500 meter langs veien til Beirut for få uker siden. Ikke ulikt hvordan det kan se ut på hjemlige fjelloverganger vinterstid når veiene stenges for ferdsel.

Bekaa-dalen byr på kontraster, det vakre fjellandsskapet, fargerik etnisitet i et gammelt stammeland, Hezbollah, noen hyrder på markene, Red Leb (cannabis) og opiums-valmuer, flyktningleire og fattigdom, militære sjekkpunkter, noen av verdens best bevarte romerske templer. Ja - og mange hyggelige mennesker og vingårder som gjestfritt inviterer og byr til smaking på sine edle dråper.

Vi nærmer oss Chtaura i Bekaa på veien til Damaskus. Vi har en avtale med Faouzi Issa, vinmakeren som har vakt internasjonal oppsikt med sitt arbeid for Libanesiske viner.

En gang fantes det bare ett libanesisk navn på den internasjonale vinhimmel; fyrsten av Bekaa dalen; Serge Hochar fra ikoniske Chateau Musar. I internasjonal vinpresse går navnet Faouzi Issa stadig igjen som hans arvtaker til denne tronen.


Vi svinger av hovedveien, en syv åtte kilomter fra grensen til Syria og kommer inn foran Domaine des Tourelles. Det var her franskmannen Francois-Eugène Brun la grunnlaget for vinproduksjon i 1868. Husfasaden forteller om fordums glans. Ved siden av bygget står en enslig sliten svenske, en Volvo240 stasjonsvogn fra tidlige 80-tall.




Vi går langs siden av bygget og blir vennlig tatt i mot av en ung kvinne som viser oss vei inn i bakhagen. Støyen fra gaten på den andre siden er borte når vi benkes rundt kassebord med små duker og vi inviteres på å smake en første vin - gårdens rosévin. Det er en trivelig lun stemning av noe genuint.



Den rustikke bygningen med alle terrakottapottene sirlig stablet opp i terasser på den ene siden og vinmarkene langstrakt dere ute med et teppe av gule blomster, fuglene som synger om våren oppe i trærne og i det fjerne snøkledde fjell.


Solen varmer sånn akkurat passe som en fin norsk sen maidag. Var det her edens hage en gang lå mon tro...

Så dukker Faouzi opp og tar over sjenkingen og praten. Det er sjelden man møter mennesker med så mye kommunikasjonsenergi, engasjement og innlevelse. Han tar oss igjennom vinene og livet og forteller med stor entusiasme om sin filosofi. Faouzi beretter om livet når han var utestasjonert i Frankrike, om tiden hos Chateau Margeaux i Bordeaux og vandringene i Rhone-dalen og om da han kom hjem til det forgjettede land, 24 år gammel, til familiegården i Chtaura. Faren hadde som avtalt latt èn av vinmakerne gå og etter en overlappsperiode var også den andre avsted. Faouzi fikk armslaget han hadde bedt om og reformerte vin-stilen. Lettere, friskere og mer levende enn den gamle og tyngre. Vinene skulle reflektere stedet med druer som Cinsault, Grenache og Carignan. Som på Chateau Musar brukes Cabernet Sauvignon mest for ryggrad.


Faouzi snakker med glød om Cinsault, en drue som i Europa har havnet i skyggen og mest av alt brukes i enkel rosé eller i beste fall som en bakgrunnssanger i andre viner. Han fyller glassene med Vieilles Vignes, 100% Cinsault, fra gamle vinstokker, vinifisert som de andre med et minimum av intervensjon i 150 år gamle sement-tanker og med naturlig gjær fra druene, for så tilslutt og bli filtrert gjennom tørkede tistler. Økolologisk så det rekker, men han gjør ikke noe stort poeng ut av det. I Bekaa-dalen er forholdene for vindyrking så ideelle at naturen selv gjør jobben utmerket - sånn har det vært siden tidenes morgen får vi vite. Faouzi forteller entusiastisk at vinen har vakt internasjonal oppmerksomhet og vi forstår hvorfor; en fin bæraktig fyldig og friskhet, relativt lys purpurrød, flott tekstur og pene tanniner- forrunderlige assosiasjoner til Pinot Noir.

Faouzi serverer vinen han beskriver som fristerinnen, sin Syrah du Liban, 100% Syrah, sammensatt og tett, litt bringebær, pepper og krydder i avslutningen, spenstig, fyldig og frisk og med et diskrét eikepreg. Faouzi sparer hverken på vinen eller det verbale kruttet mens han tar oss igjennom de øvrige fem i gårdens kolleksjon.


Domaine des Tourelles Red er hovedvinen, her er det 40/40 av henholdsvis Syrah og Cabernet Sauvignon, 15% Cinsault og en dash Carignan. Kanskje den som mest av alt utrykker Bekaa-dalens kvaliteter. Faouzi forteller videre om de varme tørre sommerdagene og de kjølige nettene her i høylandet og hvordan dette gir syre og friskhet.


Faouzi reiser seg brått og inviterer til omvisning. Vi blir bedt om å ta med våre glass og så rusler vi veien langs den nærmeste vinmarken fram en lav steinbygning.

Det er her alkymien finner sted. Han forteller om de eldgamle betongtankene og hvordan de påvirker kvaliteten i vinene. For mange produsenter er betong "the sweet spot" mellom stål og eik. I Bekaa er betong-tanker tradisjon og det setter sitt preg. Vinene puster i betong, litt som på eik, men uten sistnevntes påvirking av smaken. Betongkarene gir fin temperaturstabilitet og det sies at det også påvirker munn-følelsen som det ferdige produktet har.

I Faouzis øyne har mange vinprodusenter for sterile produksjonsfasiliteter og legger til at dette gir lett opphav til infeksjoner. Hos ham sitter historien i veggene bokstavelig talt og har sin egen naturlige flora av bakterier og mikroorganismer. Han sverger til rent vann når ting skal vaskes, det gjelder å passe på den naturlige og robuste balansen, sies det.

Så befinner vi oss blant stående ståltanker, luften er kjølig og fylt av forventning. Vi skal smake 2018-årgangene av Vieilles Vignes og Syrah du Liban og husets hvite.


Man vet man er priviligert som vininteressert når man får anledning til å stå i kjelleren sammen med den som skapte vinen man drikker. Vi har opplevd det samme i Piemonte og kjent brutaliteten i noen måneder gammel barolo.


Her er smaken overraskende drikkevennlig, meget ungdommelig og så frisk, men samtidig overraskende harmonisk.



Vin-praten går livlig mens vi tester spenst og friskhet i husets hvite hvor Viognier spiller hovedrolle assistert av Chardonnay, Obeidi og Muscat d´Alexandrie

Vi forstår at vi er med på "the grand tour", Faouzi forteller, vi tas en i et rom hvor tiden synes å ha stått stille siden 1800-tallet. Noen glugger på veggen er alt som gir lys inn i rommet der skrivebordet til godsets stamfars lar oss føle suset fra historiens vingeslag, før vi tas med inn inn i destilleriet, et lavt kjellerrom som lukter fyrrig, der skapes råbrennevinet til arak, Libanons anniskrydrede aqua vitae.


Opp en trapp så kommer vi inn blant mengder av 50 liters terrakotta-amforaer der de edle dråpene står til modning


Bare et stykke pressening med duk skjuler den funklende klare overflaten og sørger for at englene får sin andel. Det lukter intenst av lakris.



Verten løfter av et dekke og annonserer at det er tid for en liten smak. Her smakes det med pekefingeren. Druenes sjel varmer godt i munnen. Annisfrøene brukte å komme fra Syria, men nå dyrker Faouzi frø nord i dalen, på en parsell hvor andre tidligere dyrket cannabis.

Historien kunne godt ha stoppet her, alt var overmåte godt, men ikke fullbrakt, skaperene hadde mer i ermet, vi var på vei til templet. Mektige gamle dører skjulte det aller helligste, Domaine des Tourelles lager av vin på eikefat. Mektig høyt under taket med den umiskjennelige duften av kjeller og edel eik.

Det brer seg en nesten sakral stemning i lokalet når verten henter fram en nesten meterlang pipette som han fører ned i et av fatene for å ta ut en prøve. Så, mens solen går ned i vest og farger fjellene mot Syria røde, får vi den siste kalk med vin.

Vi rusler tilbake til hovedbygget, inviteres ned på Faouzis kontor og laboratorie. Han prater med stor iver om en annen av sine lidenskaper, foredling av destillat.

I det smått opplyste kjellerlokalet, med gamle pergamentruller og en fantastisk samling korkåpnere ligger det pakker med urter og lange håndskrevne notater. Et vinglass fylles fra en stor apotekerflaske med håndskreven etikett. Faouzi løfter det respektfullt fram i lyskjeglen over bordet, som en hellig gral og rekker den til den som står nærmest og gjør tegne til å smake. Det sendes rundt med et innhold til stor forundring, men også nytelse. Fascinerende ukjent land... mer får vi dessverre ikke lov til å fortelle.

Med en flaske av gårdens Arak i alles hender som takk for besøket, og en stolt liten norsk maritim tradisjon i flaskeform overlevert i takknemlighet til verten, tar vi farvel med Faouzi. En mer likanes fyr er det vanskelig å møte, boblende over av entusiasme og pasjon. Sannelig, denne mannen må være vingudens sønn.


Retur Beirut via Baalbek

Bacchus-templet i Baalbek nord i Bekaa-dalen, 2500 kvadratmeter luksus-nattklubb som åpnet sine dører i det andre århundret av vår tidsregning. 31meter høyt med 46 marmorsøyler, hver på 250 tonn. I bakgrunnen snøkledde fjell på syrisk side av grense.

Libanon er et mangeartet land, en kontrastfylt liten perle, i området der kanskje menneskehetens vugge engang lå, med god mat og vin fra edens hage, det er ikke farlig der, som man kanskje skulle tro,

men freden er skjør i midtøsten og med mektige naboer og lokale stammer som har lange tradisjoner med å dra opp stemningen, fant vi ut at den jevne libaneser sitter stille og fornøyd "midt i båten" og røyker vannpipe.







@ Jan Roger Lie




0 views

​© 2018 Espressofoto.no

  • Facebook Clean
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now